Så var det altså sant, det mange av oss fryktet: 1. juni 2017 annonserte Trump at han trekker USA ut av Paris-avtalen. Betydelig mindre mediedekning fikk det at Kinas statsminister Li Keqiang samme dag holdt en pressekonferanse sammen med Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Statsminister Li uttalte at Kina står fast ved Paris-avtalen og at de ønsker å samarbeide med alle for å takle klimaendringer. Han la til at det krever enorme anstrengelser, men at Kina vil jobbe standhaftig for å nå målet om utslippstopp rundt 2030.

The show must go on…

Mens USA nå vil gjøre lite nasjonalt for å redusere klimagassutslipp, vil europeisk og kinesisk lederskap nå forsterke sitt klimasamarbeid. Beskjeden fra Berlin var klar: «The show must go on».

Fredag 2.juni 2017 møtte statsminister Li også EU-president Jean-Claude Juncker i Brüssel. Juncker kommenterte USAs uttrekning og sa at EUs og Kinas lederskap vil gi resten av verden den sikkerhet de trenger for å kunne bygge en global lavutslippsøkonomi. Li uttrykte behovet for å opprettholde multilaterale regler, også WTO-handelsregler.

Til møtet var det også forberedt en felleserklæring fra EU og Kina om klimaendringer og ren energi. I det følgende ser vi nærmere på denne erklæringen (som kan leses i sin helhet her), hvilke implikasjoner den har – og på Kinas framtidige rolle.

Én verden – to verdensbilder

EU-Kina-erklæringen kan leses som et manifest for verdens videre utvikling, med et helt annet verdensbilde enn det Trump foreskriver. Mens Trump sier han trekker USA ut av Paris-avtalen for å beskytte det amerikanske folk og amerikansk økonomi, understreker EU og Kina at det å jobbe med klima og energireformer i seg selv er en vesentlig pådriver for jobbskaping og fremtidig økonomisk vekst. Der Trump uttaler at Paris-avtalen urettferdig forbyr kull i USA, påpeker felleserklæringen at Paris-avtalen gir betydelige muligheter for modernisering av økonomien og bedret konkuranseevne. Der Trump ønsker USA ut av internasjonale forpliktelser, understreker felleserklæringen viktigheten av multilaterale regimer.

Felleserklæringen vektlegger vinn-vinn-muligheter i samarbeid om klimaendringene, motsatt av Trumps nullsumspillretorikk. Erklæringen er derfor et manifest for det grønne skiftet verden trenger.

UNFCCC blir viktigere

De første sidene av erklæringen viser at EU og Kina holder fast på sine forpliktelser og sitt engasjement for Paris-avtalen. Partene bekrefter at klimaendringer er reelle og at de truer både økosystemer og infrastruktur. Landene beskriver situasjonen som alvorlig, og anser samarbeid som løsningen. Global frihandel og investeringer under multilaterale systemer er løsningen for å fremme lavutslippsøkonomi, heter det.

Sammenliknet med de tre tilsvarende viktige felleserklæringene Kina utga med USA under Obama (i 2014, 2015 og 2016), er FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) og dens arbeid nå viet betydelig mere plass. Det er kanskje ikke unaturlig, i og med at Paris-avtalen er en avtale under Klimakonvensjonen. EU har i årevis vært en pådriver for UNFCCC. Kina har også i en årrekke fremmet UNFCCC som det viktigste internasjonale forum for å jobbe mot klimaendringer. Det er også påfallende at EU-Kina-erklæringen støtter at de utviklede landene må framskaffe 100 milliarder USD årlig i klimafinansiering til utviklingslandene. Dette har vært viktig for Kina og for utviklingslandene i klimaforhandlingene hvert år. Tilsvarende formuleringer i Kina-USA-erklæringene understreket derimot at finanseringen måtte komme fra mange ulike typer kilder, privat som statlig: Skillet mellom utviklede land og utviklingsland var ikke nevnt. Med en selvvalgt redusert klima-rolle for USA vil UNFCCC trolig bli desto viktigere i årene som kommer.

I EU og Kinas felleserklæring er også andre fora enn UNFCCC nevnt. G20 trekkes først fram som et en arena for å sikre finansieringsstrømmer til ønsket lavutslippsutvikling. G20-møtet i Hamburg nå i juli trekkes fram som en anledning til å fremme bærekraftig energi. Av andre internasjonale avtaler nevnes Montrealprotokollen og utfasingen av hydrofluorkarboner spesielt. Felleserklæringen nevner også shipping og luftfart, områder som UNFCCC så langt har hatt problemer med å regulere. EU og Kina vil jobbe for klima innen sektororganisasjonene ICAO og IMO.

Felleserklæringen: mer enn ord

Felleserklæringen dekker et stort felt av områder der partene skal samarbeide. I det bilaterale forholdet vil samarbeid om klimaendringer og ren energi bli en grunnpilar, heter det. Rent konkret nevnes intensjonen om å samarbeide om utslippsstrategier mot 2050 gjennom faste dialoger om utslippsbegrensning og tilpasning. Kvotehandel ansees av begge partene som et kostnadseffektivt middel, og er noe EU og Kina allerede har samarbeidet om i en årrekke. Felleserklæringen ønsker et sterkere kvotesamarbeid velkommen. Det forrige samarbeidet var meget viktig og har bidratt til at Kina med få års forberedelse kan starte et nasjonalt kvotemarked senere i år. I tillegg til mere samarbeid om energisystemer og ren energi, lavutslippstransport, teknologi og bysamarbeid, nevnes også en samarbeidsavtale fra 2016 der Den europeiske investeringsbanken (EIB) skal investere i lavutslippsprosjekter i Kina. Til slutt nevnes sør-sørsamarbeid, med spesielt fokus på afrikanske land, små øystater og de minst utviklede landene. EU og Kina ønsker å bidra til å utvikle disse landenes egen kapasitet, sikre bærekraftig energitilgang og utslippsbegrensninger.

Siden 2014 har det bilaterale samarbeidet med USA vært svært viktig for Kina. Nå som et amerikansk-kinesisk samarbeid på nasjonalt nivå ser lite lovende ut, vil imidlertid samarbeidet med EU – som har pågått i en årrekke allerede – bli desto viktigere. Det betyr imidlertid ikke at alt kinesisk-amerikansk klimasamarbeid er over: Flere amerikanske stater og byer har uttalt at de vil fortsette klimajobben, og de vil fortsatt kunne samarbeide med Kinesiske provinser og byer gjennom allerede etablerte samarbeidsplattformer.

Kina fosser fram. Hva slags leder?

Verden er vitne til et klimapolitisk maktskifte, som nå ytterligere bekreftes av USAs Paris-exit. Kinas har allerede før Trumps avgjørelse vist seg som en leder innen klima og energi både i ord og handling. Denne rollen blir nå forsterket i og med at Trump så ettertrykkelig har trukket opp stigen. Spørsmålet er hva et kinesisk klimalederskap egentlig innebærer.

Kina er allerede ledende på en rekke klimaområder: Fornybar energi og fornybar-jobber, elbiler, og sør-sørsamarbeid. Dette lederskapet har Kina i kraft av sin økonomiske styrke. I tillegg har landet på hjemmebane satt seg mål om redusert kullforbruk og omstrukturering av økonomien. Den andre formen for lederskap er mer utenrikspolitisk: Anbefalingene om grønn finans fra G20-møtet i 2016 ble ifølge EU-Kina-erklæringen «utviklet under Kinas lederskap». Med sitt G20-formannskap oppfordret Kina gruppen til å vedta en felles handlingsplan for 2030 Agenda, og å innlemme denne i G20s arbeidsgrupper. Slik sett ser vi et Kina som er mer rede til å styre politisk, ikke bare i egenskap av økonomisk tyngde. Sør-sørsamarbeidet som Kina har med andre mindre utviklede land, viser også Kinas økende klimapolitiske innflytelse.

Kinas klimalederskap må også ses i en større utenrikspolitisk sammenheng. Kinas «Belt and Road-initiative» (kalt den nye Silkeveien) er et tydelig eksempel på at Kina ønsker en ledende rolle i verden både økonomisk og utenrikspolitisk. Landet har dermed tatt skrittet fullt ut fra Deng Xiaopings mer tilbakeholdende politikk, til å innta en mer fremtredende lederrolle. Kina investerer 150 milliarder USD per år i 68 land som har signert Belt and Road-avtalen. USAs tilbaketrekning fra Trans-Pacific Partnership gir også Kina en mulighet til å fylle tomrommet og øke sin økonomiske innflytelse i Asia-regionen.

President Trump uttalte at han trekker USA fra Paris-avtalen for å beskytte amerikansk økonomi. Kina tenker mer langsiktig, og forstår at det grønne skiftet – i tillegg til å være viktig for det globale miljøet – også er en formidabel økonomisk mulighet. Det er mulig at når man om 20 år ser tilbake på Trumps beslutning i juni 2017, vil se at den laget et maktvakuum internasjonalt som bare Kina kunne fylle. Trump skulle «redde» sitt folk, men gjorde i stedet stor skade på egen økonomi og global innflytelse.